Kortkort'

', ja får nå sitter Frida ved siden av. Og jeg skal ikke oppholde henne i hennes evindelige kamp for å få gå ut med pisserottene. Det er tjue grader ute, så det passer bra. Tjoheuu, NÅ SKaL JEG BLI BLØT! Jeg og Frida skal sove i telt i natt også.

Det er rart, for det er noen ting som man bare er helt lost uten. HVORDAN har jeg klart meg uten DEN buksen før, den er jo bare SÅ god! Eller den store, varme rare ullgenseren, eller den BH'en som sitter så bra, eller MOBIL for eksempel. Hvordan har man klart seg uten det?

Sånn er det med noen mennesker også. Som Frida her foreksempel, som jeg elsker og grave meg ned i. Her, har jeg gravd meg i før, hvordan har jeg overlevd uten?! Eller Juni, som jeg snakket med i en time i går, hva skulle jeg gjort uten all denne vennskap?

JEG BLIR GAAAL, av alle desse tanker om spasser og lukt.

Klassen

Min klasse! Jeg er den lille, ja akuratt, der er jeg.

Håper jeg alltid vil være der.

Flåm(t) er tomt! xD

I dag har tiende klasse hatt eksamen eller noe, og våres klasse blir kasta ut av skolen. Derfor måtte vi sykkle inn til Flåm. Der klatret vi opp en stygg sti til en wannbe ustygt foss, eller skal jeg være snill og kalle det vannfall? nei, jeg er ikke snill.
Når vi endelig kom ned igjen så var det kallt. Vi var nede ved stranda, og spilte volleyball. Det var kosli, untatt at jeg aldri klarte noe på bana, så jeg gikk for å deppe litt med Johanne og AnneSilje. Når jeg påpekte at det var masse maur på armen til Johanne, og hun ikke ville ligge der lenger, så bestmte jeg at vi skulle grave ned føttene mine i sand. Det fører selvfølgelig ikke til at bare føttene blir gravd ned, men og hele jeg. Untatt hodet, som fikk en fin liten hodepute.
Så jeg ble litt sandete. Jeg skal legge ut bilde av det når noen andre har lagt det ut, for selv tok jeg ingen.

I morgen er det prøve, og som jeg sa på tirsdagen når jeg og Johanne skulle gå igjennom de tjue sidene vi skal kunne, sier jeg igjen.
Det er så vanskelig å vite hva man skal vite!
Teksttypen er med vilje.

Uro

Jeg har en merkelig uro i kroppen. Av og til så bare stikker det til i magen. Jeg klarer ikke sove på nettene, og jeg finner ikke ro i noe heller. Jeg føler meg som en femmed i mitt eget hus kan man si. Er det på tide å fortelle?

Dessuten har jeg tenkt mye på månen.

Selv om dette er det eneste bildet jeg har tatt av månen, er den magisk. Jeg vil ikke reise opp dit og besøke den, da er den ikke mystisk lenger. Nemlig.

Bilder'

'og du ser vell selv hva det er av...

Ojada, jeg kjedet meg i går ;D

Desse bildene har jeg lagt ut mest av alt for min skyld. Hvis du synes det er overdrevent masse, er det derfor.

Gunnar

To år.

Livia

Femten år.

Kura

Åtte år

Minou
Tre år

Timon&Felix

et halvt år++ gamle?

17 mai.

I dag er det 17 mai, til din informasjon. Eller, egentlig er det varken dag eller (snart) 17 mai lenger, men natt til 18 mai, ville jeg sagt. Det er bra, for det jeg gjør mest på 17 mai, er å glede meg til 18 mai, nettopp fordi det da ikke er 17 mai lenger.

Jeg husker første gang jeg skulle gå i 17 mai tog. Det var mitt første år i Norge, og det hadde fortsatt ikke gått opp for meg at det var Norges nasjonaldag. Det første til at jeg møtte opp med et 5x10 blått tøystykke med pålimte gule striper i kryss. (også kalt Sverige-flagget) på en liten trepinne jeg hadde funnet. Jeg var meget fornøyd, selv om jeg ikke er fullt så sikker på at lærerne var det... HEJA SVERIGE!!

I natt sov Frida over hos meg. Vi sto opp halv tolv, og når klokken var halv to så tok Frida på seg bunad, og ti på to så tok jeg på meg kjole, samme som jeg hadde brukt i konfirmasjonen btw. Klokken halv fire så danset dansegruppen. Jeg hadde tenkt at jeg skulle vente med å skrive i bloggen til etter at vi hadde danset, så jeg kunne skrive alt jeg gjorde feil, men saken er at det gikk ganske så bra.

Det skjedde ikke mye den dagen, men jeg stappet meg værtfall med potetgrateng sammen med Frida&Co og Tone&Co borte på furukroa. Når jeg kom hjem halv sju så sovna jeg og sov til halv ti. Nå klokken halv tolv så fant jeg ut at jeg ikke klarte å sovne om att, så jeg tok likegodt å skrudde på dataen for å få skrivd litt.

Sannheten var at jeg fikk et sørgesjokk ovenfor Freia, og trengte noe annet å tenke på. Jeg hørte på en lydbok nemlig, og der var det sagt noe så fint som at; I kveld lyser månen for Edvin. Edvin hadde nettopp dødd nemlig, og jeg begynner å tute for Freia.

Så,

I kveld lyser månen for Freia.

Ojeah.

De to seneste dagene har ikke vært helt mine lykkedager, til tross for at det ikke har skjedd så mye i dag.

MEN, igår der i mot!=P

For det første hadde vi norsk tentamen, og jeg blir helt gal av kjedsomhet.

Så, på kvelden måtte jeg sitte i billetluken, og det er værtfall kjedelig! HELDIGVIS så har pappa suttet opp listen så man sitter to og to. Så det var en liten haug med Johanner og Mirorer og Annisiljoer. Og vi kjedet oss, så egentlig ble det tre ganger så kjedelig. Haha, nei det ble tre ganger bedre! Men usansynlig kjedelig for det om! Skjønner..?

Så når vi endelig får lov til å dra hjem igjen, så skal jeg være så flink.. så dum at jeg sykler uten henda på rattet noe som fører til at sykkelen velter og jeg får en stor blåkul. Da går jeg inn på klubben og får litt trøst får jeg drar igjen, og da følger Anne Silje og Johanne meg bort til grinda. Så går jeg hjem, og da må jeg over et jorde, og der er det masse kuer. selvfølgelig roper jeg mø, og kuene kommer. Tjohei. Jeg føler meg litt liten, og begynner å gå fort bort, noe som resulterer i at de begynner å gallopere. Hvis Kuer nå kan galopere? DET var skummelt... Så snakket jeg i telefon til halv tolv, og var sur og trøtt dagen etter. I dag altså. Nei, jeg er ikke sur. Jeg syntes bare at det hørtes bra ut.

I dag! Så har Julia Vært på skolen :D Det var hyggelig å møtes igjen, og jeg fikk tyggis.

Uansett, så satt jeg i hjemkunnskapen og spiste, så som de fleste gjør når de spiser. Da kommer Gry bak meg og presser hodet mitt frem så jeg stuper rett ned i talerkenen min. Selvfølgelig var det spagetti og tomatsaus, noe som fører til at jeg blir (om det nå er mulig) enda mer rød en det jeg vanligvis blir.

Ellers har det vært en hyggelig dag. Vi hadde generalprøve på dans også, så i morgen på 17 mai så gjelder det.

norsk tentamen...

Del 2
Oppgave 3

Og stolt som en ørn skal jeg fly inn i solnedgangen

Det er rart det der, for jeg hadde egentlig ingen grunn til å begynne. Jeg var ikke i opprør med mine foreldre, jeg hadde ikke trang til å bestemme min skjebne selv, og jeg levde godt. Jeg hadde ingen større vanskeligheter en de gangene jeg kranglet med venner eller strevde med en matteoppgave. Min familie var stor og gavmild, og heller hadde jeg aldri mistet noen. Jeg var flink på skolen, hadde gode venner, levde i et fint hus, og fikk god, sunn mat. Jeg var ikke bortskjemt, men hadde likevel det jeg trengte. Jeg var frisk, og var rett og slett lykkelig.
Likevel måtte det ramme meg. Jeg ser ikke på det glede, og heller ingen stolthet. Jeg gjorde det da, det vil si, jeg ville gjøre det. Innerst inne visste jeg det var dumt, ja rett og slett idiotisk. Jeg angrer nå, i fortellende stund, at jeg brukte min barndom til noe så simpelt. Noen sier at barndommen preger deg resten av livet, og det gjør den i høy grad også. Selv hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv; Nå, nå, skal jeg ta meg selv i nakkeskinnet, reise meg opp etter det og starte på nytt, så hjelper det ikke. For min barndom ligger hele tiden bak der, gnager og endrer på mine planer, og hvor høyt jeg enn flyr og hvor sterke mine vinger en er, så kommer det alltid noe i veien. Noe som gjør at jeg faller til bunns igjen, og må starte på nytt. Det er vanskelig, men en dag skal jeg komme meg gjennom skyene, bryte gjennom den vite massen, føle solen varme meg uten en tjukk tåke i mellom. Og da, da skal jeg fly inn i solnedgangen, la min barndom og det feilvalget jeg den gang gjorde svinne hen. Sterk som en ørn skal jeg da la det som hele tiden får meg til bunns igjen dette ensom ned, uten meg som et hjelpeløst dyr etter seg. Jeg vil ta det som en lærepenge, ikke som noe er stolt over, men som jeg likevel ikke angrer på siden det var med på å skape meg og den jeg er i dag. Jeg er et stolt menneske, selv om det kanskje ikke ser sånn ut for deg. Jeg vil klare det en gang. Det er det jeg vil skal skje, kanskje i morgen, kanskje om noen år. Men at det skal skje en dag, det må det.
La meg fortelle det fra der det startet, fra der mitt liv tok den vending og førte inn på feil spor og som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg håper du vil ta imot budskapet som jeg selv skulle gjort det hvis jeg fikk en ny sjanse, og tolke den på din egen måte.

Det var fra begynnelsen av mer som en lek, en som noe annet. Kanskje jeg gjorde det for å bevise… Nei, hva hadde jeg å bevise egentlig? Kanskje ønsket jeg å bli fremstilt som tøff, som den som ikke brydde seg om hva som skjedde, den likegyldige rett og slett. Tøff var for meg det samme som å være kald, overlegen og uredd. Kanskje jeg klarte det, kanskje ikke. Kanskje det hele tiden lyste helt åpenbart igjennom at jeg var redd, for det var jeg. Hele tiden. Redd for å bli oppdaget, redd for å skuffe min godtroende familie, redd for å være den som ingen la merke til.

Jeg levde et dobbeltliv.
Med venner så var jeg den høylytte. Den uforsiktige. Den dumme. Det er ille at jeg nå først, tjue år senere, ser det. Jeg skjønte ikke hva jeg gjorde med meg selv. Jeg tenkte ikke etter hva for konsekvenser det jeg dreiv med da, ville ha for meg nå. Det var rett og slett ikke naturlig for meg. Jeg levde i nuet, tok hver dag, hver time for det den var. Det gjorde jeg i alle fall som den personen jeg var når jeg var med venner. Jeg vet ikke hvis de andre beundret meg for det eller baksnakket meg for det jeg gjorde og det jeg sa. Jeg var den i gjengen som hadde klatret meg fra bonn av stigen, og som nå satt høyest av alle. Den som bestemte over alle de andre som fortsatt var på vei opp. Hvis jeg fikk sjansen så dyttet jeg gjerne folk ned igjen. Jeg var lederen i gjengen, men jeg tror ikke jeg en gang såg på meg selv om en snill en.. Jeg fikk de andre til å gjøre ting som de ikke hadde lyst til. Jeg turte ikke å skaffe meg det jeg var nødt til å ha selv, og utnyttet derfor den stillingen jeg hadde og tvang andre folk til å skaffe det for meg. Jeg vet ikke hvis de andre såg hvor svak jeg egentlig var. Lurer nå når jeg sitter og forteller om jeg i det hele tatt såg det selv eller om jeg hadde fortrengt det. Jeg håper for min egen skyld at jeg såg det, og at jeg tenkte over det når jeg var alene. Hadde jeg sett meg selv ut fra noen andres øyne, hadde jeg nok hatet meg, men også vært redd. Dessverre tror jeg aldri at jeg gjorde det. Kanskje jeg var redd for det også, å se hvor usselt jeg betedde meg. Det er synd at jeg ikke kunne ha det selvinnsikt da som jeg har nå.

Hjemme var jeg den flinke gutten som gjorde leksene sine til tide, spiste den maten som ble satt frem for meg, og ryddet rommet sitt. Mine foreldre spurte aldri om hvor jeg hadde vært, hva jeg hadde gjort eller hva jeg ville gjøre. Det eneste de blandet seg inn i var når det gjaldt leksearbeid. Det var de nøye med. Som det var da så hatet jeg at de skulle blande seg inn i mitt skolearbeid, men nå er jeg glad for det. Hvis jeg ikke også hadde hatt lekser å tenke på så kunne kanskje alt gått helt på styr.
Det var dette hjemmelivet som på en eller annen mirakuløs måte gjorde at jeg klarte meg gjennom ungdomsskolen. Jeg fikk noenlunde gode karakterer, og selv om jeg ikke ville innrømme det for meg selv strevde jeg etter å gjøre det bedre. Jeg tror at jeg faktisk jeg likte meg på skolen. Alt var opp til meg selv der. Dessverre så klarte jeg ikke å fullføre videregående. Jeg hadde valgt bygg og anleggsteknikk, men jeg likte meg ikke der. Jeg gav opp lenge før jeg egentlig hadde prøvd. Jeg bodde på hybel da og det var vell mye med på å påvirke meg. Jeg likte ikke å bo på hybel, jeg følte trang til å alltid være lederen. Sannheten var vell at jeg hadde gått lei den rollen, orket ikke å spille lenger, orket ikke å være kald, overlegen og uredd hele tiden. Jeg tror jeg lengtet etter å ha en som var glad i meg, for den jeg var. Dessverre hadde jeg glemt hvordan det var å være seg selv for lenge siden.

Det rare er at jeg aldri ble oppdaget av mine foreldre. Jeg var hele tiden livredd for at de skulle gjøre det, men nå når jeg ser tilbake ønsker jeg at de skulle ha gjort det. Det skulle ikke bli hyggelig når alt kom til overflaten og hele min familie skulle visst det, men kanskje det skulle satt en stopper for det jeg dreiv med. Hvem vet, kanskje min dårlige samvittighet skulle vise seg, og gjort sitt for at familien min skulle få en grunn til å være stolt over meg?
Men hvem vet, kanskje de visste det, men turte aldri å nevne det. Kanskje de var like gode skuespillere som det jeg var? Når jeg tenker på det nå blir jeg skamfull fordi jeg snek bak mine foreldres rygg, de som alltid var gode og snille mot meg.

Nå for tiden er det ingen jeg kan skuffe, min familie forlot meg for lenge siden. Det er bare meg selv igjen å kjempe for. Og det skal jeg gjøre. Stolt som en ørn skal jeg fly inn i solnedgangen, sterk og fri…


Og det sier vell sitt om vilket humør jeg er på i dag...

Engelsktentamen

Det er til min store skuffelse, eller din, at jeg har lagt merke til at det er morsommere å endre på loggen, enn å skrive i den XD
TO BAD.

I dag hadde vi engelsktentamen. Jeg suger så mye rompe i det at det blir helt ekkelt. Men for at du skal få le litt av mine ynkelige engelsk kunnskaper, dårlige stavelser og gramatiske feil, kan jeg lime inn PART B, som det så stygt ble kalt...



PART B

Money makes the world go around

Have you ever heard the story about the young man who inherits a factor after his dad’s death?
Well, if not you will do it now. Let me tell you.

For around hundred years ago a man called Mr. Ricky decided to start a factory. He drawn lots and lots of sketches of it, and it were just only getting bigger and bigger. In that factory it should be produced cheese.
He was a man very smart man, Mr. Ricky, very rich and logical. This could not go wrong! And it did not go wrong either.
The factory was built, and the cheese was started to sell rely well. Everyone loved the cheese; it was something special and interesting with it.
Mr. Ricky was happier than ever before. He had a good income, and the workers were also pleased because they were paying well, and their boss was a really kind man.
Ricky was bayed a new house, a big, nice old house. He married with a pretty woman called Lilly, and five years later they were given theirs first little baby, a boy which they was called Elliot.
Some children are very kind, generous to other people, clever and full of love. Elliot was not that kind of child. He was mean and spoiled. But his parents, Mr Ricky and Lilly, were blinded of love and said never no ore told him never to stop. They did not see how mean and greed their son hade been.
If you ever hade the honour to met the family your self, you could for example asked Mr Ricky if he was happy. He would probably answer yes, and started to tell you about his well doing cheese factory and his funny little son.
If you asked Lilly the same question she would smile a happy smile, and answered yes and than started to tell you about her wonderful husband and their little sweet son Elliot, which would grow up to be a rich and smart man.
If you asked Elliot if he was happy, you should be pleased if he even gets an answer.

But when Elliot was only sixteen years old their carefree tragically comes to an end. Mr. Ricky died in a terrible car crash, and from that day Elliot was the new boss on the cheese factory.
Like I told you in the start, Ricky was a kind man, smart and logical. Elliot was nothing of these. He did not know anything about management a factory, and he was not taken any concerning to the workers. Greed was what manages in the locations.

To make sure that you understand, I will tell you how Elliot worked in the factory, what he decided and what that did.
Elliot was only sixteen years old, but anyway he was more greed than an old man.
The first thing he did was to cut down on the workers pay, from 10penc to 3penc an hour. Elliot was pleased, but the workers were not pleased at all! They wanted a new boss, but there was not much they could do for it. They were afraid to streak, because than they could loose their job, and it was hard to find new ones. The only thing they could do was to no longer give their best to do the cheese good. That was at least something. Elliot did not notice that, he was way to dumb.
The next thing he done was to make the working shift longer for the workers. Elliot thought that was clever, but off course it is not. Why? Because Elliot is not clever, that is why.

Elliot wanted his production to be more effective. To make this happened, he ordered in more milk to make cheese, and bayed in bigger and more expensive machines. The cheese was still demanded, and it was a long order form after the product.
Elliot did not know anything at all about making cheese, and the workers did not tell him how it worked. So when he decided to not let the cheese stand and mature long enough to get the right taste, he was happily unknown that now the cheese would be disgusting. No one likes a boring lump with no taste.
Everyone knows that a cheese have to store, but not Elliot. He was used to get everything served on a dish.

And so it continues, in one year. The cheese was almost not bayed of anyone anymore. And if no one bays, there is not coming any money into the factory. Like I already have said, Elliot was not logical. He did just produce more cheese than ever before, and the workers were laughing behind his back.
Not long after that, Elliot hade any more money. He could no longer by in more milk, he could no longer pay the workers to stay on the factory. He was desperate, but there was nothing to do.

And so it goes, if you only care about money!



Dette er dokk ikke den jeg leverte inn, for da hadde jeg giddet å lese igjennom, som små feil og sånt var forhåpentligvis ikke like store der...

...

Bare fordi jeg kjeder meg såånn....

Nei, egentlig fordi jeg må ut og klippe gresset. NÅ.

Jeg har vært hyper i dag!! sint hamster! :D

Helga

NÅ skal jeg skrive om helgen. GLED DEG!! hjernen min er ikke skapt for å kunne huske i kronologisk rekkefølge, hva det nå betyr, men den skal prøve.

Jeg og Ida reiste med tog fra Flåm til Oslo, og var fremme.. en eller annen gang. Der kjøpte jeg masse, nei. litte vertfall. Sokker og kjole og tights og veskeog sjal og gaven til juni som bestod av et gavekort og en kjole.

Så møter vi Julia! For andre gang. Det er morsommere nå, for nå kan jeg høre stemmen hennes i hode når jeg leser hva hun har skrivd og sånn. Og det liker vi, for gutter er såååå deilige :D sorry..

Så skulle vi ta og gå av i Bjørkeby. Jeg får hetta og trykker på det første stoppet, som selvfølgelig er feil. Det var nemlig mange stopp. Og nå fikk jeg ikke lov til å trykke lenger, fordi da viste vi ikke hvor vi skulle trykke ! XD den skjønte ingen. Ikke jeg en gang. Men uansett så førte dette til at vi, altså jeg, Ida og Julia satt på en halvtime for lenge, helt til Ørje. Men bussjoføren, HAN var tøff han, så han kjørte oss tilbake igjen. Hvem bryr seg.

Det var deili å møte Juni igjen. Denne fredagen gjorde vi ikke så mye, så vidt jeg husker. Vi såg på halve E.T. og koste oss. Jeg sov i himmelen, på et jorde, med en haug sauer, mitt mellom de beste vennene.

Dagen etter så Konfirmerte Juni seg. Det var sol, sommer, selskap og ... sol. Desverre fikk jeg ikke være med inn i kirken, men det gjorde ikke sååå mye siden Ida og Julia også var forvist til verdens vakreste hus.

Det var masse middag og Nonstopp. Taler og familie. Gaver og god stemning. Jeg ble helt rørt jeg altså.

Dagen etter var jeg forkjølt. Litt hvertfall. MEN det gjorde INGENTING. For vi dro til Tusenfryd!! Med vi mener jeg Ida og Julia og Meg og Juni. Det var kosskoss. Jeg og Juni tok en husketing!! jeg skal prøve å tegne den på paint her, pluss et ekte bilde, så kanskje DU fårstår..

Jah, så ser alle mine tegnekunnskaper. vi er liksom den røde tingen, som svinges frem og tilbake. På det ekte bildet, så er vi den lille fluen, der et sted. DEN VAR TRETTI METER!! Og jeg måtte trekke utløseren, så vi liksom begynte. Jeg sa fy faen for første gang på leenge.
Det var det beste jeg har gjort i hele mitt liiv.

Så var det Mandag, og jeg måtte reise.
Jeg savner den helgen..

Til ære for Julia, VI BADET; I DET KALDE VANNET SOM VAR VARMERE EN DET VI TRODDE.
Bedre nå? :)

Sove takk?

Nå har jeg kommet meg hjem, og er trøtt som fy. Men jeg kunne ikke sove før jeg hadde fått skrivd noe her om helgen. HELGEN VAR BEST!! så, nå har jeg skrivd om den, nå kan jeg få sove : ) skriver en smule mer detaljert i morgen, så hvet vi som bryr oss det.
SOV.

Juni, Oslo, tak, Ida :D

I går var en bra dag. Og en dårli, fordi jeg var sur etter skolen. Det hadde jeg egentlig ingen grunn til fordi det var kjempebra på skolen. virkelig!

Når jeg kom hjem etter å ha vært på Vangen så er pappa så lite fårståelsefull som det går ann å bli. Det Fører til at jeg blir dritsur, smeller med døra og løper ut. Der prøver å finne tilflukt på taket. Det var ingen lett affære skal jeg hilse å si! Det er et tre ved siden av huset, der den nederste greinen er sånn at jeg så vidt rekker opp til den. Og så er den tjukk også. men jeg klamrer meg opp, får krampe i beina og skraper opp hele underarmene. Men neimen om man har kommet opp på taket fordet om! neida.. da er det man skal komme opp på taket. Det er i sånne tilfeller man ønsker at man var framtung, for jeg holdt på å dette bakover treganger. Det var vanskli å komme seg opp. Men vanskligere å komme seg ned skal jeg si!! Det fører til at jeg i min venten på at pappa kommer ut og kommer på den geniale idèen å hente stige, sovner. Det var deilig. Så ble vi venner igjen, og satt og spillte kort til klokken halv elve :D

I dag, har vi hatt matte tentamen. Og det er så føkka at det absolutt må være når det er så fiint vær ute. Men etter det så gikk jeg og Frida ned på Vangen, for så å spasere ned til badelaguna der vi vasser og soler oss. Det er så jævli skummelt at det er sommer i begynnelsen av mai!!!

I Morgen er det Norsk tentamen. Alt om rus, har jeg hørt. Men ikke for meg og Ida! :D Vi skal nemlig til Juni, og feire henne på konfirmasjonen. Vi skal kjøpe gave til henne der borti Osloland. SÅ HAN MÅ KOMME SEG INN, SÅ JEG FÅR SAGT AT JEG KOMMER!!!!

Tzt. !

I går spiste jeg en morsom banan. Og så morsom var den dagen! virkelig.

I dag der i mot. tzt. :D

Var med Frida hjem også. Det var kos. Jeg får helt panikk over at jeg sitter og digger beethovens symfonier. det er en smule flaut. men nå er det Metallica ;D Så ikke minn meg på konserter...

Syns man skulle kunne legge til venner her altså! det er ikke no morsomt når man ikke vet når de andre har skrivd. !! ENDRE FOR MIN SKYLD TAKK? :D

tanker

Det er rart, for jeg tenkte på det for en dag siden. At hvordan man en skriver, eller hvor mye man gjør, så ser det fortsatt.. frescht ut. Det liker jeg :)

Jeg har sett når Tove er inne på sine venners blogger.Side opp og side ner. Og alt ser så bra ut! Det ser bedre ut på svensk faktisk. Så får jag skriva svenska lite grann. Så. Nå gidder jeg ikke det mer.

Jeg vil at det skal se bra ut!



Det er så irriterendes, for man har masse man vil skrive her, mengder av inspirasjon og ideer. Men neimen om jeg skal huske noe av det nå. Og det har ikke skjedd noe her i dag heller, så neimen om jeg får skrivd no spennende heller! Det er jo ikke det for meg en gang..


¤ Det er umulig å slikke seg selv på albuen.
¤ En krokodille kan ikke strekke ut tungen sin.
¤ Hjerte hos en reke ligger i hodet.
¤ Det er fysisk umulig for en gris å kikke opp på himmelen.
¤ Mer enn 50% av jordas befolkning har aldri mottatt eller foretatt en telefonoppringing.
¤ Hester kan ikke spy.
¤ Hvis du nyser for hardt, kan du brekke et ribben.
¤ Hvis du forsøker å holde igjen et nys, kan du sprenge et blodkar/en blodåre i hode eller nakken og derav dø på et øyeblikk.
¤ Hvis du prøver å tvinge deg selv til å holde øynene åpne kan de sprette ut av hodet.
¤ Et kvekk av en and gir ikke ekko, og ingen vet hvorfor.
¤ Hjernen din består av 80% vann.
¤ Lighteren ble oppfunnet før fyrstikken.
¤ Ingen vanlie ord rimer på pølse.
¤ De fleste lepestifter inneholder fiskeskjell.
¤ Myggspray er ikke avskrekkende for myggen. Myggsprayen blokkerer bare myggens sensorer slik at den ikke vet at du er der.
¤ Øyet til en struts er større enn hjernen dens.
¤ Hjerterkongen er den eneste som ikke har bart.
¤ En tarantell kan leve i to år uten å spise.
¤ Perler smelter i eddik.
¤ Skilpadder kan puste gjennom baken.
¤ En pingvin kan hoppe nesten to meter rett opp.

Hvis det er sånne ting du går rundt og tenker på hele tiden, så har du enten veldig lite annet å tenke på, eller veldig mye!

Konfirmasjon og så.

I går komfirmerte jeg meg faktisk! Det var en helt fantastisk dag.

Det startet med at vekkerklokken ringte, men før det så var jeg allerede oppe å la kabal på datan.

Klokken ett eller anna kom mormor, mamma og Daniel for å ta med meg i sin bil til Voss, der denne komfirmasjonstingene absolutt skulle ta sted. Jeg gjorde meg i orden, and off we gooo. Resten av familien Dalsryd inkludert en liten liten del av familien Habel reiste senere, siden jeg måtte være der en time før dem.

Jeg hadde ikke vært på komfirmasjonsmøte denne siste onsdagen da vi skulle øve på hvordan vi skulle komme inn, sitte, ta i mot, og gå ut igjen på, så jeg viste faktisk nesten ingenting. For å gjøre det letter for meg, plaserte den fantastiskt hjelpsomme lederen meg som den eneste som skulle gå alene i tåget inn, og som den første til å ta i mot diplom for å ha fullført det humanitstiske kurset (ikke spørr meg hvordan..). Det var ikke en gang en stol til meg! Det var stol for lite med andre ord, så jeg satt i en sprekk mellom to gutter som lo. det var forferdelig morsomt, virkelig.

Grunnen til at jeg ikke var der på denne siste onsdag, var at jeg var syk. Og som den dumme kroppen jeg har, begynner det alltid å klø i halsen når feberen har gitt seg. Da er den til å dø av den halsen, og hosten går ikke ann å stoppes, hvis man ikke vil ha en foss ut av nesen for å si det sånn. Det klør helt jævlig med andre ord. Denne dagen var en sånn dag.

Etter en stunn, kjente jeg at det begynne til å bygge seg opp til å klø så best det passet seg. Jeg klarte å holde meg i fem minutter, kanskje ti, gjennom å puste dypt inn og ut, holde pustet og dunke på strupen. Men neimen om den kunne holde seg i fem minutter til.

Akuratt da var det en av komfirmantene som skulle synge, og jeg satt der og prøvde holde hosten inne, så det såg ut som om jeg hold på å holde inne en meget hysterisk latter, var kvalm, hadde noe i halsen eller rett og slett holdt på å dø. Da klarte jeg ikke mer. Jeg nermest jogger av scenen med høyhelte sko som dundrer mot gulvet, med firehundreogfemti fornærmede blikker etter meg der jeg stormer ut døra. Jeg ser for meg at det ble til firehundre forskjellige varianter av en liten Mira som spyr ut over gulvet, tretti varianter av en Mira som bryter ut i uforskammet latter og de tjue restaurerende gjestene som ser for seg en jente som rett og slett besvimer. Jeg vet ikke hva som er verst.

Jeg kommer inn akuratt da hun har sluttet og synge, og daa vettu er det ferdig! to minutter etter jeg kommer inn, marsjerer vi ut igjen, jeg alene igjen, selvfølglieg.

Så var det tid for bildebilder. Oppstillingsbilde faktisk. Men med den fotografen vi har, så blir det ganske så mange kan man si. Det var samme fotograf som fotograferte oss i sjuende faktisk! Og han er likeskummel skal jeg hilse og si. Nesten værtfall. Jeg husker i sjuende når jeg gikk nermere når Juni skulle ta bilde for å se hvordan det ble, men så såg hun meg og fniste. Han snur seg å brøler at jeg ødelegger alt sammen. Da døde jeg.

Men nå var det bare å smile og se søt ut, så godt som det går.

Så reiste vi hjem, e n d e l i g .

Eller, ikke hjem. Til Otternes. Laila hadde lagd masseproduskjon av hjemmeprodusert mat eller noe sådant. Det var veeldig godt. Og mettendes. Jeg fikk dårlig samvittighet, fordi det var masse mat igjen. Jeg er bare sånn, hvis man kan si det sånn. Pappa holdt tale, Erik holdt tale, og Farfar holdt tale. Ikke så lange som pappa gjorde, som fortalte hele livshistorien min i reprise i form av smp historier og rare små minnerike saker. Erik sa jeg hadde en sterk vilje, og så fortalte han den gangen .. ei det vil jeg ikke si. Farfar sa mest takk og lykke til videre. Juni holdt også en tale, men ærlig talt ble den mest søt, ikke særlig bra .. x D

Jeg fikk masse gaver også! Jeg hadde aldrig i livet sett for meg at komfirmasjonen var så stor at man fikk gaver, og flere fra samme person desuteb, så når gavebordet mitt ikke holdt til ble jeg glad. Jeg elsker overraskelser.

Gavene jeg fikk:

Frida: Av Frida så fikk jeg et lite halskjede med et svart hjerte. Hjertet var ringet rundt av sølvfarge, og på den ene siden snurret på en måte denne sølvomfattningen seg inn på hjertet, på en tøff måte på en måte.

Ida: Namnam sjokolade; en stor nonstop melkesjokolade, som snart er slutt. Og! en aloeveraplante. Jeg ønsket meg en sådan. Det har jeg alltid gjort siden jeg såg en første gang, og jeg har fortsatt ikke tilgitt pappa for at han brukte opp aloeverakremen min til champo fordi flasken tilfeldigvis var søt. Den skal vokse med meg. Og så fikk jeg tohundrekroner, og et typiskt komfirmasjonskort. jeg elsker Ida :D

Rasmus: Rasmus, mitt lille søskenbarn på åtte år hadde gitt meg favorittdyret hans i glass, nemlig et lite ekkorn. Han er søt da.

Cecilie: Cecilie hadde lagd et fotoalbum til meg, med masse gamle bilder fra alle desse uendlige turer hun dro oss med på de tre herlige årene vi hadde henne til lærer. Det er fint og minnerikt, og jeg ble glad for det. Hun hadde også gitt meg en av desse halsbåndene hun alltid bruker. En liten sølvkule med masse krusseduller. Den er uendelig tøff faktisk :D

Signe: Jeg ble forbauset da jeg møtte på Signe og hun sa hun hadde kjøpt med en gave. Den innehold et halskjede med tre henger, så man kan liksom bytte smykke. Det en evar et rosa dødningehode, et lilla diamant med sølvvinger og et hjerte der det står "cute" på. Og så fikk jeg tre par middels store øreringer i lilla, sølv og svart. Jeg har de svarte på meg nå.

Einar&Gøril: Av dem fikk jeg et lite geiteskinn. Det var en fin gave.

Anita: Ja, min rike, snille, vakre mormor. Jeg hadde fått 50 000 svenske kroner, noe som blir hvis jeg ikke husker helt 42 500 norske, pluss at jeg nå fikk enda en norsk femhundrelapp i en av desse gratulasjonskortene. Jeg fikk også to smykker. Et glassmykke på en måte, der det er et rødt hjerte inni, så man ser den gjennom glasset på en måte. jeg suger på å forklare. Og så fikk jeg det tradisjonelle korset, som alle får på konfirmasjonen. Det er vist et dyrt kors, da det er den berømte Eva Hatling som har lagd det. Jeg fikk også strømper av henne, som den eneste strømpekjøperen av alle jeg har sagt jeg ønsket meg strømper til. vakkert! :D

Susanne&Daniel&Anita: Enda en gave fra mormor som hun var med på. Jeg fikk et hjertesmykke, som mamma har lagd. Det er kjempefint i sølv med guldflammer, og en passende lenke til. Jeg har altid elsket hjerteserien hennes. Jeg fikk også passende nok et smykkeskrin. Det er tungt, men dritfint, med nøkler og alt! Jeg som tvang pappa til å løpe opp på loftet etter alle mine tretten småesker dagen før...

Tove&Ellen&Erik&Anna&Rasmus: Med andre ord alle mine kusiner som var der, og dems foreldre som var der. Dem hadde brukt tove som mal, og kjøpt tufftøffe klær til meg. Det var en hvit/rød-stripete topp uten ermer, en blågrå topp med et slags svartmønster fremfor av blonder, med små knapper og så, så det ser ut som en kavaj, er det det heter? Så fikk jeg en grå hettegenser med glilås, den er deilig. Et hvit sjerf med blått mønster på fikk jeg også. Det var kjempemykt og vakkert. Fikk også en tøff kjole med blomster på uten stropper, bare noe man knyter bak i nakken. Den er kjeempekul :D

Juni min vakre: Hun viste ikke heelt hva hun skulle kjøpe sa hun, så hun ofret hele pengehaugen sin og gav meg 500 kroner. Og så må jeg ikke glemme den kule blomsten min som jeg fikk! den står i blom nå.

Grethe&Daniel: aka farmor/farfar. Av dem fikk jeg er rød reiseveske, med hjul og dra-etter-seg-håndtak og helepakka! Jeg ble kjempeglad og la ned alle gavene mine i den. Så furta jeg i fem minutter fordi vesken ble ødelagt. den tøffe dra-etter-seg-håndtaket ville ikke opp. Så nå er den vesken sendt hjem med farmor og farfar igjen, så skal de bytte den inn. Men jeg elsker vesken for det om, og jeg skal få den tilbake i hel forstand.

Sven!! : Pappa, han hadde ordnet hele festen, kjøpt middag, kjøpt meg humanistisk kurs og hjelpt meg. Og ikke nok med det så fikk jeg et speil av han! Jeg hadde lyst på et speil der man kan se hele kroppen, og pappa skaffet meg et som er ganske så eksakt like høyt som meg. I morgen, mandag, skal jeg henge det opp. Jeg fik også 1000 kroner av ham i ti-kroner. Han hadde funnet en av mine gamle sparegriser, som er i form av en pingvin med rødt skjerf, og fylt den opp med hundre tikroninger. Hvem kan finne på no søtere. Det var ikke et spørsmål en gang.

Marianne&Sjur: Jeg fikk en vakker solsikke. Den skal vokse seg høyere en meg hadde jeg tenkt.

Lars&Ingunn: Masse rosa blomster eller noe.

Festen på Otternes fortsatte helt til klokken var over midnatt. Det var så lykket!!

Så det var gårdagen. litt av den vertfall. I dag har alle reist, og huset er tomt, og rart. Mamma, Daniel og Anita kom i sin splitternye bil og hentet med seg Juni klokken alt for tidlig.

Familien dalsryd reiste ganske så mye senere der i mot. Anna og Rasmus begynte sin reise mot Bergen klokken halv tolv, men Tove, Ellen, Erik, Grethe og Daniel reiste først klokken fem, og alt på grund av noen sauer. Men det gjorde ikke meg noe, for jeg fikk sovne med hode begravd i Tove sitt fang : )

Takk for en vakker helg :D

Nei!! jeg holdt nesten på å glemme å nevne kjolen..

Jeg var en av tre styk som ikke hadde bunad på seg (av jentene) og vi tre var de eneste fra aurland XD Jeg var en liten grønn flekk i min Farmors brudekjole :)

Men NÅ gidder jeg ikke skrive mer!!

Jomfru-innlegget

Haha, mitt første innlegg.
Juni sitter ved siden av meg. Hun står, nu sitter hon.
Bra start Mira.
Jeg kommer aldrig til å gidde skrive no her. Men det er for Juni sin skyld. Haha, neida.

I morgen skal jeg konfirmere meg faktisk! det blir gøy håper jeg. Men jeg tror ikke selve konfirmasjonen blir morsom, vertfall ikke når lederne prøver å overbevise oss om det,gjennom å kalle det for en ungdomsfest. Jeg spurte lederen om det var no slags diskotek eller noe, for jeg hadde det vanskelig for å se for meg 30 ungdommer hoppe rundt i bunader, kjoler, dresser og hva det nå skal være. Hun snørpet på munnen og såg dritfornærma ut, og påpekte at det var selve konfirmasjonen.

Men nå skal Juni lære meg å flette fletter. Det kan bli spennende.