norsk tentamen...

Del 2
Oppgave 3

Og stolt som en ørn skal jeg fly inn i solnedgangen

Det er rart det der, for jeg hadde egentlig ingen grunn til å begynne. Jeg var ikke i opprør med mine foreldre, jeg hadde ikke trang til å bestemme min skjebne selv, og jeg levde godt. Jeg hadde ingen større vanskeligheter en de gangene jeg kranglet med venner eller strevde med en matteoppgave. Min familie var stor og gavmild, og heller hadde jeg aldri mistet noen. Jeg var flink på skolen, hadde gode venner, levde i et fint hus, og fikk god, sunn mat. Jeg var ikke bortskjemt, men hadde likevel det jeg trengte. Jeg var frisk, og var rett og slett lykkelig.
Likevel måtte det ramme meg. Jeg ser ikke på det glede, og heller ingen stolthet. Jeg gjorde det da, det vil si, jeg ville gjøre det. Innerst inne visste jeg det var dumt, ja rett og slett idiotisk. Jeg angrer nå, i fortellende stund, at jeg brukte min barndom til noe så simpelt. Noen sier at barndommen preger deg resten av livet, og det gjør den i høy grad også. Selv hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv; Nå, nå, skal jeg ta meg selv i nakkeskinnet, reise meg opp etter det og starte på nytt, så hjelper det ikke. For min barndom ligger hele tiden bak der, gnager og endrer på mine planer, og hvor høyt jeg enn flyr og hvor sterke mine vinger en er, så kommer det alltid noe i veien. Noe som gjør at jeg faller til bunns igjen, og må starte på nytt. Det er vanskelig, men en dag skal jeg komme meg gjennom skyene, bryte gjennom den vite massen, føle solen varme meg uten en tjukk tåke i mellom. Og da, da skal jeg fly inn i solnedgangen, la min barndom og det feilvalget jeg den gang gjorde svinne hen. Sterk som en ørn skal jeg da la det som hele tiden får meg til bunns igjen dette ensom ned, uten meg som et hjelpeløst dyr etter seg. Jeg vil ta det som en lærepenge, ikke som noe er stolt over, men som jeg likevel ikke angrer på siden det var med på å skape meg og den jeg er i dag. Jeg er et stolt menneske, selv om det kanskje ikke ser sånn ut for deg. Jeg vil klare det en gang. Det er det jeg vil skal skje, kanskje i morgen, kanskje om noen år. Men at det skal skje en dag, det må det.
La meg fortelle det fra der det startet, fra der mitt liv tok den vending og førte inn på feil spor og som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg håper du vil ta imot budskapet som jeg selv skulle gjort det hvis jeg fikk en ny sjanse, og tolke den på din egen måte.

Det var fra begynnelsen av mer som en lek, en som noe annet. Kanskje jeg gjorde det for å bevise… Nei, hva hadde jeg å bevise egentlig? Kanskje ønsket jeg å bli fremstilt som tøff, som den som ikke brydde seg om hva som skjedde, den likegyldige rett og slett. Tøff var for meg det samme som å være kald, overlegen og uredd. Kanskje jeg klarte det, kanskje ikke. Kanskje det hele tiden lyste helt åpenbart igjennom at jeg var redd, for det var jeg. Hele tiden. Redd for å bli oppdaget, redd for å skuffe min godtroende familie, redd for å være den som ingen la merke til.

Jeg levde et dobbeltliv.
Med venner så var jeg den høylytte. Den uforsiktige. Den dumme. Det er ille at jeg nå først, tjue år senere, ser det. Jeg skjønte ikke hva jeg gjorde med meg selv. Jeg tenkte ikke etter hva for konsekvenser det jeg dreiv med da, ville ha for meg nå. Det var rett og slett ikke naturlig for meg. Jeg levde i nuet, tok hver dag, hver time for det den var. Det gjorde jeg i alle fall som den personen jeg var når jeg var med venner. Jeg vet ikke hvis de andre beundret meg for det eller baksnakket meg for det jeg gjorde og det jeg sa. Jeg var den i gjengen som hadde klatret meg fra bonn av stigen, og som nå satt høyest av alle. Den som bestemte over alle de andre som fortsatt var på vei opp. Hvis jeg fikk sjansen så dyttet jeg gjerne folk ned igjen. Jeg var lederen i gjengen, men jeg tror ikke jeg en gang såg på meg selv om en snill en.. Jeg fikk de andre til å gjøre ting som de ikke hadde lyst til. Jeg turte ikke å skaffe meg det jeg var nødt til å ha selv, og utnyttet derfor den stillingen jeg hadde og tvang andre folk til å skaffe det for meg. Jeg vet ikke hvis de andre såg hvor svak jeg egentlig var. Lurer nå når jeg sitter og forteller om jeg i det hele tatt såg det selv eller om jeg hadde fortrengt det. Jeg håper for min egen skyld at jeg såg det, og at jeg tenkte over det når jeg var alene. Hadde jeg sett meg selv ut fra noen andres øyne, hadde jeg nok hatet meg, men også vært redd. Dessverre tror jeg aldri at jeg gjorde det. Kanskje jeg var redd for det også, å se hvor usselt jeg betedde meg. Det er synd at jeg ikke kunne ha det selvinnsikt da som jeg har nå.

Hjemme var jeg den flinke gutten som gjorde leksene sine til tide, spiste den maten som ble satt frem for meg, og ryddet rommet sitt. Mine foreldre spurte aldri om hvor jeg hadde vært, hva jeg hadde gjort eller hva jeg ville gjøre. Det eneste de blandet seg inn i var når det gjaldt leksearbeid. Det var de nøye med. Som det var da så hatet jeg at de skulle blande seg inn i mitt skolearbeid, men nå er jeg glad for det. Hvis jeg ikke også hadde hatt lekser å tenke på så kunne kanskje alt gått helt på styr.
Det var dette hjemmelivet som på en eller annen mirakuløs måte gjorde at jeg klarte meg gjennom ungdomsskolen. Jeg fikk noenlunde gode karakterer, og selv om jeg ikke ville innrømme det for meg selv strevde jeg etter å gjøre det bedre. Jeg tror at jeg faktisk jeg likte meg på skolen. Alt var opp til meg selv der. Dessverre så klarte jeg ikke å fullføre videregående. Jeg hadde valgt bygg og anleggsteknikk, men jeg likte meg ikke der. Jeg gav opp lenge før jeg egentlig hadde prøvd. Jeg bodde på hybel da og det var vell mye med på å påvirke meg. Jeg likte ikke å bo på hybel, jeg følte trang til å alltid være lederen. Sannheten var vell at jeg hadde gått lei den rollen, orket ikke å spille lenger, orket ikke å være kald, overlegen og uredd hele tiden. Jeg tror jeg lengtet etter å ha en som var glad i meg, for den jeg var. Dessverre hadde jeg glemt hvordan det var å være seg selv for lenge siden.

Det rare er at jeg aldri ble oppdaget av mine foreldre. Jeg var hele tiden livredd for at de skulle gjøre det, men nå når jeg ser tilbake ønsker jeg at de skulle ha gjort det. Det skulle ikke bli hyggelig når alt kom til overflaten og hele min familie skulle visst det, men kanskje det skulle satt en stopper for det jeg dreiv med. Hvem vet, kanskje min dårlige samvittighet skulle vise seg, og gjort sitt for at familien min skulle få en grunn til å være stolt over meg?
Men hvem vet, kanskje de visste det, men turte aldri å nevne det. Kanskje de var like gode skuespillere som det jeg var? Når jeg tenker på det nå blir jeg skamfull fordi jeg snek bak mine foreldres rygg, de som alltid var gode og snille mot meg.

Nå for tiden er det ingen jeg kan skuffe, min familie forlot meg for lenge siden. Det er bare meg selv igjen å kjempe for. Og det skal jeg gjøre. Stolt som en ørn skal jeg fly inn i solnedgangen, sterk og fri…


Og det sier vell sitt om vilket humør jeg er på i dag...